Hamars bosetningshistorie går nærmere to tusen år tilbake i tiden. Fra 400-tallet var storgården Åker i Vang et maktsenter og et tingsted hvor lov og dom for hele mjøs-regionen ble satt. Hamar er omtalt som kaupang på midten av 1000-tallet, den gangen Harald Hardråde kom med sine menn oppover Mjøsa for å kue opplandskongene.

Hundre år senere, i 1152 ble Hamar bispesete opprettet. Med dette fulgte domkirke, kloster, skole og rådestue, noe som igjen bidro til at kulturlivet, handel og service vokste frem. I 400 år var Hamar en av landets fire-fem sentrale byer, på grunn av sin posisjon som bispesete. Men etter reformasjonen ble såvel kirken som byen lagt øde. Hamardomen ble brent av svenskekongens leiesoldater i 1567, og etter dette ble brostensgatene overgrodd og munkenes urtehaver vokste vilt. Befolkningstallet ble etter dette sterkt redusert og bystatusen ble opphevet. Bispegården ble på 1600-tallet omgjort til en storgård.
 
Først i 1849 ble en ny by opprettet, i krattskogen ved mjøskanten et par kilometer sør for det opprinnelige bispesete. Hamar ble da ved kongelig resolusjon erklært kjøpstad. I stadfestelsen heter det ”… saaledes er da Hamar kjøpstad gjenopprettet paa den østlige og længst inde i Akersviken værende del av den gamle, i aaret 1567 ødelagte, i sin tid blomstrende stad av samme navn.”
 
Planen var at Hamar skulle være en kjøpstad, et sted hvor innlands-Norges bønder kunne få omsatt sine varer. Hamar var dessuten tenkt å være et administrativt sentrum for samme område. For å stimulere handelslivet ble det fra første stund gjort mye for å bedre kommunikasjonen til byen. I 1862 ble landets andre jernbanestrekning – Hamar – Grundset åpnet, og bystyret fikk ordnet med vei- og broforbindelse sør og østover samt god forbindelse over Mjøsa både sommer og vinter.
 
Selv om det ikke var planer om at Hamar skulle bli en industriby, ble det likevel i 1860-70-årene anlagt en del bedrifter som utnyttet råstoff fra primærnæringene i sin produksjon eller som laget redskaper for landbruket. Denne virksomheten førte til at Hamar i perioden 1870-1900 samen med Sarpsborg, var den byen som viste sterkest vekst i både folketall og i økonomisk  fremgang.
 
I årene 1900-1947 var Hamar de ”6000-borgeres by” da grunnen ikke tillot mer vekst. Det var kommunene i omegnen, Furnes, Vang og Stange som fikk nyte godt av Hamars sentralfunksjoner gjennom økte folketall i grensedistriktene rundt byen. Hamars politikere forsøkte derfor å få bygrensene utvidet, et forsøk som bare lyktes delvis i 1947, da deler av Furnes og Vang ble innlemmet. Det var først i 1992 at kommunene Vang og Hamar, sammen med en liten del av Furnes ble slått sammen til storkommunen Hamar med ca 26 000 innbyggere.
 
De siste 40 årene har Hamars sentrale funksjoner blitt kraftig utfordret. I lang tid har tilhengerne av en desentraliseringspolitikk motsatt seg en videre vekst i Hamar, og mye av det offentlige tjenestetilbudet innen helse- og undervisningssektoren har blitt plassert andre steder i Hedmark fylke. Samtidig har mye av den eldre industrien blitt flyttet ut eller lagt ned. Hamar kommune har derfor fått tilbake mye av den profil stedet var tenkt å ha ved anleggelsen i 1849, nemlig en handels og administrasjonsby.