Og så var mor og fars små gullklumper blitt ungdommer. Det skjedde sakte, men sikkert og det skjedde likevel så plutselig. Nesten alt det gamle skal jevnes med jorden og man får behov for å ta avstand fra alt. Hvem er blant de første som skal under giljotinen?

Teddybjørnen.

Den er på sitt uskyldige vis livets store taper. Determinert til å bli sveket. Bestevennen som så brått blir glemt og skjødesløst stappet ned i søppelsekker og pappesker med alt annet rask og brask som samler seg opp i livene til oss her på den bortskjemte siden. Så kommer de der oppryddingssjauene, som alle skal gjennom noen ganger i løpet av disse butikklivene vi lever, og gamle bamse skal til slutt gjøres av med. Til Trehørningen er den på vei!

Prøysen har skrevet om temaet, Disney har melket det rått. Det ligger en konstant melankoli over teddybjørnene i de mørke loftskrokene. Knut Nordby har spunnet videre på fortellingen og gitt den nye farger. Og ståpels. Han har fryst den sammensunkne, triste og forlatte bamsens siste sukk i flere lag med maling. Brukt maling fra de samme restavfall-søppelspannene, de siste malingsskvettene som er igjen etter at barnerommene er pussa opp til gjesterom.

Kunsten er laget bare av folks søppel! Bamsene er reddet fra søppelfyllingene og forbrenningsovnene og gitt nye roller, en ny sjanse til å bety noe, si noe. Og hvem er mest tragisk av teddybjørnen med prislappen på, og den litt pjuskete uten? De forteller ulike historier.

Knut Nordby har forsterket disse, gitt bamsene nye uttrykk og nytt potensiale. De sier noe om oss, om livene våre, og om samfunnet vi lever i.

Skrevet av David William Øynes.

Velkommen til utstilling fra 15. juni!