Vassdragene våre er viktige både for planter, dyr og mennesker. Rekreasjon, bading, fiske og jordbruksvanning er eksempler på viktige brukerinteresser som forutsetter rent vann. Derfor må vi ta vare på vassdragene i Hamar og sørge for god tilstand i elver og innsjøer.

Viktige påvirkninger på vassdragene i Hamar er utsig av avløpsvann fra private avløpsanlegg, utslipp/lekkasjer/overløp fra kommunalt avløpsnett og avrenning fra landbruksområder.

Vannforskriften setter mål for tilstanden for vannet i Norge. Elver, innsjøer, kystvann og grunnvann skal beskyttes, forbedres og gjenopprettes til minst god tilstand. For å nå målene er det laget egne planer med tiltak som må gjennomføres. I Norge er arbeidet med å gjennomføre vannforskriften organisert ved inndeling i vannregioner. Vannregionene er videre inndelt i vannområder. Hamar er en del av vannregion Innlandet og Viken og vannområde Mjøsa.

Les mer om arbeidet etter vannforskriften på Vannportalen.

Nedenfor finner du mer informasjon om Mjøsa, Flagstadelva, Svartelva og Finsalbekken. 

Mjøsa er Norges største innsjø med et areal på 369 km2 og nedbørfeltareal på 16555 km2. Største målte dyp i Mjøsa er 453 meter. Innsjøen har stor betydning både som drikkevannskilde og for rekreasjon, fiske og friluftsliv og er reguleringsmagasin for vannkraftproduksjon.

Det er 20 fiskearter i Mjøsa: Ørret, sik, lågåsild, harr, krøkle, abbor, hork, gjedde, lake, mort, vederbuk, gullbust, laue, karuss, brasme, ørekyt, nipigget stingsild, steinulke, hornulke og elveniøye. Bilder og informasjon om fiskeartene finnes i dokumentet nedenfor (Fiskearter i Mjøsa med bilde).

Mjøsa er en del av Glåmavassdraget som er landets største vassdrag. Vorma er utløpselv og renner sammen med Glåma ved Vormsund i Nes kommune. De største tilløpselvene er Gudbrandsdalslågen og Gausa fra nord og nordvest, Vismunda, Stokkelva, Hunnselva og Lena fra vest og Mesna, Moelva, Brumunda, Flagstadelva, Svartelva og Vikselva fra øst. Nedbørfeltet til Gudbrandsdalslågen har en stor andel med fjell og utgjør 70 % av Mjøsas nedbørfelt. Isbreene i Jotunheimen og Breheimen via Otta påvirker avrenning og vannkvalitet i vassdragene nedstrøms. Områdene rundt Mjøsa er blant Norges viktigste jordbruksområder.

Fra 1950-tallet og til slutten av 1980-tallet var Mjøsa betydelig påvirket av overgjødsling. Vannkvaliteten var ikke akseptabel og miljøtilstanden dårlig. Mjøsaksjonene i perioden 1973-1980 og videre tiltak for å redusere næringstilførslene til innsjøen klarte å snu utviklingen. Tilstanden i Mjøsa med hensyn til næringstilførsel har vært akseptabel de fleste årene etter 1990.

Enkelte år har det imidlertid vært registrert større mengder planteplankton i Mjøsa enn ønskelig. I 2013 ble den økologiske tilstanden i Mjøsa vurdert som moderat på tre av fire prøvestasjoner. Økologisk tilstand var god perioden 2014-2018, men stasjonen i Furnesfjorden hadde moderat tilstand i 2019 og 2020.

Somrene 2019 og 2021 ble det registrert oppblomstring av cyanobakterier i deler av Mjøsa. Den aktuelle arten (Dolichospermum lemmermannii) kan produsere giftstoffer, men dette ble ikke påvist. Samlet tilstand i Mjøsa med hensyn til næringstilførsel ble vurdert som god i årene 2019-2021.

Mjøsa er også påvirket av ulike miljøgifter som er tilført innsjøen gjennom luftstrømmer og fra avrenning i nedbørfeltet. Eksempler på miljøgifter er kvikksølv, PCB og siloksaner. De siste årene har det også vært et særlig fokus på tilført mikroplast. Flere av miljøgiftene tas opp i levende organismer (blant annet i fisk).

Mattilsynets side om ferskvannsfisk 

Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver ble etablert i 2003. Dette er en stiftelse med medlemmer fra 20 kommuner i Mjøsas nedbørfelt, Statsforvalteren i Innlandet, Innlandet fylkeskommune, vassdragsregulanter, næringslivsbedrifter, interesseorganisasjoner og støttemedlemmer fra Mjøsområdet.

Vassdragsforbundet har ansvar for gjennomføring av overvåkingen av Mjøsa med tilløpselver. Daglig leder for Vassdragsforbundet er koordinator for arbeidet med gjennomføring av vannforskriften i vannområde Mjøsa, og årsmøtet i Vassdragsforbundet er vannområdeutvalg.

Kilder:

  • Thrane, J.-E., Økelsrud, A., Skjelbreid, B., Håll, J. og Kile, M. R. 2022. Tiltaksorientert overvåking i vannområde Mjøsa. Hovedrapport for 2021. NIVA-rapport 7743-2022. 115 s. + vedlegg.
  • Thrane, J.-E., Økelsrud, A., Skjelbreid, B., Rannekleiv, S., Håll, J. og Kile, M. R. 2021. Tiltaksorientert overvåking i vannområde Mjøsa. Årsrapport for 2020. NIVA-rapport 7622-2021. 167 s.
  • Løvik, J. E., Rognerud, S., Fjeld, E. og Kjellberg, G. 2009. Mjøsa. Norsk institutt for vannforskning (NIVA). 
  • NVE Atlas: https://atlas.nve.no/Html5Viewer/index.html?viewer=nveatlas#

Flagstadelva er tilløpselv til Mjøsa og kommer inn fra øst. Vassdraget har utspring i området ved Lavsjømyrene i nord og har utløp i Åkersvika i sør. Hoveddelen av nedbørfeltet ligger i Hamar kommune mens mindre deler ligger i Ringsaker og Løten kommuner. Nedbørfeltet består av skog, myrområder og dyrka mark.

Jordbruksarealene er hovedsakelig i de lavere områdene fra ca. 350 moh. og ned mot Mjøsa. Nedbørfeltet grenser mot Brumunda sitt nedbørfelt i vest og mot Svartelva og Finsalbekken sine nedbørfelt i øst. I nord grenser nedbørfeltet mot Åsta og Øksna sine nedbørfelt. Hovedelva er ca. 33 km lang med et fall på ca. 560 m. De største innsjøene i nedbørfeltet til Flagstadelva er Nybusjøen, Kveåsjøen og Puttsjøen.

Flagstadelva er påvirket blant annet av tilførsler av næringsstoffer gjennom avrenning fra dyrka mark, utsig fra private avløpsanlegg i spredt bebyggelse samt utslipp/lekkasjer/overløp fra kommunale avløpssystem. Det er gjort tiltak for sikring mot flom og erosjon i nedre del.

Kilde: 
Løvik, J. E. og Hindar, A. 2009. Flagstadelva. Norsk institutt for vannforskning (NIVA). 

Svartelva er tredje største tilløpselv til Mjøsa etter Gudbrandsdalslågen og Gausa. Nedbørfeltet ligger i Løten kommune samt i deler av Hamar, Elverum og Stange kommuner. Sideelvene Fura (med Vingerjessa) og Lageråa kommer inn fra nord, Rokoelva kommer inn fra øst og Nordre Starelv kommer inn fra sør og sørøst.

Hovedvassdraget går i øst-vest retning og har utløp i Mjøsa i Åkersvika. Nedbørfeltet består av skog, myrområder og dyrka mark.  Tettstedene Løten sentrum, Brenneriroa, Ådalsbruk, Ilseng, Vangli, Hjellum og en stor del av Stange sentrum ligger også innenfor Svartelvas nedbørfelt. De største innsjøene i nedbørfeltet er Rokosjøen og Gjetholmsjøen.

Svartelva er påvirket blant annet av tilførsler av næringsstoffer gjennom avrenning fra dyrka mark, utsig fra private avløpsanlegg i spredt bebyggelse samt utslipp/lekkasjer/overløp fra kommunale avløpssystem.

Kilde:
Løvik, J. E. 2010. Svartelva. Norsk institutt for vannforskning (NIVA). 

Finsalbekken er ei mellomstor elv med utspring fra myrene i Vang allmenning. Fra Vangsåsen renner elva i sørlig retning og skifter navn flere ganger. Fra Dystvollfallet (like ved Øvre Vang kirke) får elva navnet Finsalbekken. På sin 36,7 km lange vei ned til Mjøsa passerer elva gjennom blandingsskog og et intensivt drevet jordbruksområde.

På den siste strekningen gjennom Ridabu renner den gjennom et sterkt utbygd og trafikkert boligområde. Finsalbekken munner ut i ferskvannsdeltaet Åkersvika naturreservat, like øst for Hamar sentrum. 

Finsalbekken er vurdert som et viktig bekkedrag og har stor betydning blant annet som spredningskorridor, skjul og område for matsøk for fugler og dyr. Naturlig og skyggefullt skogsmiljø rikt på død ved er også viktig for vilt, truede sopper og insekter.

Kantsonen langs Finsalbekken varierer i bredde, fra kun en tynn trerekke til flere meters bredde. Den er best utviklet i nedre deler ved Vang kirke. Finsalbekken er også en viktig gytebekk. Mjøsørret, harr og niøye vandrer opp i bekken hvert år for å sikre nye generasjoner.

Tilstanden i Finsalbekken påvirkes blant annet av tilførsler av næringsstoffer gjennom avrenning fra dyrka mark, utsig fra private avløpsanlegg i spredt bebyggelse samt utslipp/lekkasjer/overløp fra kommunale avløpssystem.

Kilde:
Finsalbekken_faktaark redigert Lise.docx


Kantsoner mot vassdrag

Arealene som grenser mot elver og innsjøer er særlig viktige å ta vare på. De vassdragsnære områdene har mange viktige funksjoner, blant annet som leveområder for planter og dyr og forflytningskorridorer for dyr. Kantvegetasjonen bidrar også til å skjerme for sollys og dermed hindre algevekst i elva. Blader som faller i elva er mat for bunndyr som igjen er mat for fisk. I tillegg bidrar kantvegetasjonen til å motvirke erosjon av elvekanten.

Du finner mer informasjon om betydningen av kantvegetasjon langs vassdrag her på Statsforvaltertens nettside.