Vi hilser deg Hamar, vår by som forener
det fjerne og nære fra tid og til tid.
Her skimter vi Domen, her taler de stener
som en gang var hvelv over fromhet og flid.
Vi hilser deg Hamar, vårt hjem du som kaller
vårt hjerte til sang, våre krefter til mot.
Det nye som stiger, det gamle som faller
er spiring av drømmer som her festet rot.

Her satte vi målet, her ville vi leve,
her møtte vi lykken som bar våre savn.
Her ser vi som løftning og lys over strevet
at veksten fikk tjene til trivsel og gavn.
Her vender vi synet mot bygder som ruver,
her klinger det Hedmark i lynne og ord.
Og Mjøsa kan ligne en lengsel som duver
mot hjemlige strender for alle som fôr.